Drops

"If personality is an unbroken series of successful gestures, then there was something gorgeous about him, some heightened sensitivity to the promises of life, as if he were related to one of those intricate machines that register earthquakes ten thousand miles away. This responsiveness had nothing to do with that flabby impressionability which is dignified under the name of the "creative temperament" - it was an extraordinary gift for hope, a romantic readyness such as I have never found in any other person and which is not likely that I shall ever find again."

- The Great Gatsby, F. Scott Fitzgerald

Dette må være det mest perfekte utdraget fra en bok noensinne. Det har optimisme og håp samtidig som det er en resignasjon i uttrykket. Gatsby er alt. Han er perfekt i sin naive lengsel og med sine lyssky forretninger, i sin kjærlighet til Daisy og til Nick. Romanen er perfekt, karakterene er perfekt, språket og formuleringene er perfekte, Fitzgerald er perfekt. Alt stemmer og det er deilig! 

Dette utdraget sier så mye om boka, både hvordan språkføringen griper leseren og hvordan vi får lære å elske Jay Gatsby; å elske lengselen mot fremtiden og fremskrittet, som er romantisk men likevel distingvert.  Jeg kunne skrevet mye mer om akkurat denne boka (filmen derimot syntes jeg var veldig BLAH), men jeg vil heller la utdraget stå alene. Det gjør seg best sånn. For seg selv. Selvstendig. Vakkert.

-Em

Drops

"...livet, det er i grunnen bare en eneste lang utveksling av håp mot minner."

- Hauk og Due, Henrik H. Langeland

Akkurat denne delen av en setning traff meg. Den er en tanke vemodig, men jeg synes det er vakkert. Jeg er en enorm Langeland-fan og kommer forhåpentligvis tilbake til dette forfatterskapet etter hvert. Men denne lille biten av en setning gav meg veldig mye. Kanskje det også kan gjelde for flere av dere der ute.

- Em

Rocken Ruller Videre

(Les: jeg fikk ikke gå på konsert.)

I går spilte The Dillinger Escape Plan konsert i Oslo, og jeg var ikke tilstede! Whaaaaaat? sier du? Vel, sånn er livet, svarer jeg. Jeg var derimot så heldig å få lov til å bistå under årets TV-Aksjon, noe som gjorde uteblivelsen fra konserten en smule lettere å bære. Jeg er ikke av de som har vært fan av The Dillinger Escape Plan siden oppstarten i 1997 eller første utgivelse i 1998 (kanskje fordi jeg da bare var 10 år gammel). Dette forholdet strekker seg faktisk ikke lenger tilbake i tid enn til da deres aller ferskeste album kom ut, i år. 

One Of Us Is The Killer er albumet som åpnet mine øyne og ører for denne gjengen. Bandet beskrives som mathcore eller math rock og plasseres i samme hjørne av musikklandskapet som Converge, som også er et utrolig kult band, hvor låten "Sadness Comes Home" fra fjorårets skive All We Love We Leave Behind har meg på grinern hver gang jeg hører den fordi den er så sjukt bra. Poenget er i alle fall at The Dillinger Escape Plan (på sitt beste) er hardcore punk, progressiv, bråkete metal. Dissonansene som ligger i bunnen av mange av låtene på dette albumet bryter opp og holder musikken sammen, og gir dem et litt ekstra kult sound. Skiva starter med et smell, men har et dynamisk lydbilde. Du blir ikke svett i øra av å høre på dette. Ikke hvis du er bittelitt bevandret innenfor hardcore-sjangeren, vel og merke. 

Tilbake til One Of Us Is The Killer, så må jeg innrømme at tittelsporet er den første låten jeg hørte og låten som etter hvert ble grunnen til at jeg innledet dette forholdet til The Dillinger Escape Plan. Låten "One Of Us Is The Killer" er en nydelig og melodiøs ballade, og ikke veldig symptomatisk for resten av skiva. Men i min mening er melodiene det beste med plata. Melodi er hva jeg lytter etter. Ellers synes jeg åpningslåta "Prancer" er kul og "Nothing's Funny" har også blitt en favoritt. "Hero of the Soviet Union" og "The Threat Posted By Nuclear Weapons" rangeres litt etter de andre tre, og det har nok noe med at jeg synes starten på albumet er en smule sterkere enn slutten.

Jeg vil avslutningsvis trekke frem en helt annen låt som den absolutte favoritten. Og det er "Milk Lizard" fra albumet Ire Works (2007). ENJOY!  

-Em

Drops

"Ours is essentially a tragic age, so we refuse to take it tragically. The cataclysm has happened, we are among the ruins, so we start to build up new little habitats, to have new little hopes. It is rather hard work: there is now no smooth road into the future; but we go round, or scramble over the obstacles. We've got to live, no matter how many skies have fallen."

- Lady Chatterley's Lover, D. H. Lawrence

Håp er en fin ting. Fremtiden er en fin ting. Hurra for alle årets vinnere av Nobelprisen! Hurra for alle de som på hver sine måter jobber for at vi skal få bo i en bedre verden. 
Tusen takk. Jeg setter virkelig pris på det.

-Em

Mitt Oslo: Random støff

Det var supernydelig høstvær i selveste Ozlo forrige søndag og jeg hadde besøk, så vi var ute på vift i byen og litt sånn rundt omkring. Jeg må jo være turist i egen by innimellom for å finne ut av hvordan byen henger sammen og hvor det er koselig og hvor man kan oppleve litt kultur. På vei fra Akershus Festning og Operahuset og til trikken for å reise til Ekebergparken, ruslet jeg forbi denne varebilen.

Likte klistremerket - tok et bilde.

-Em

Kjære Razika - Jeg digger albumet På Vei Hjem!

Razika liksom. En skikkelig kul gjeng, i min mening. Jeg hørte mye på singelen «Vondt i Hjertet» da den først kom ut i 2011. Littegranne sukkersøtt kanskje, til tross for den bitre undertonen i teksten. Men da jeg først hørte albumet På Vei Hjem som kom ut i år (altså 2013) var jeg frelst. Det skrives stadig at musikken til Razika er både ska, indiepop, indierock, punk og reggae, noe som ikke sier meg kjempemye når det blir enn så lang oppramsing. Denne indie/ska-blandingen kan jeg også være enig i, så da bestemmer jeg meg for å omtale Razika som indie/ska. Albumet var i alle fall det perfekte lydsporet for sommeren 2013 og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt det fra start til slutt. Nå merker jeg at det passer fint på høsten også. Jeg får rett og slett ikke nok av denne herlige gjengen. 

Det jeg liker aller best med Razika er dissonansene mellom de to vokalistene (Marie og Maria), de noen ganger kule og noen ganger såre tekstene deres, det at de synger PÅ NORSK (hurra, bra jobba Razika!) og det at jeg også nynner med på melodilinjene til gitarene. Finnes ikke noe bedre enn å synge en gitarsolo.

Veldig vanskelig å velge seg favoritter fra denne godteposen av låter, men «På Tide» er kanskje den som først stakk seg ut for meg. Fordi det er så sant det de synger om. Alle som på en eller annen måte har levd med vonde følelser, vet hvor viktig det er å mestre det å kunne late som at alt er bra, og det synes jeg denne låta får tak på uten å bli kjip og teit. «Jenter» er også skikkelig kul og er en låt som jeg vil synge og danse til. Den har et sånt hyggelig girl power mantra som jeg liker. Og så synes jeg at «Nyttårsaften» er bra. Alle låtene er så forskjellige og så gode på hver sin måte at det er vanskelig å like noen bedre. Men disse tre er de låtene som har havnet på andre spillelister på Spotify-kontoen min. Jeg har ingen bedre begrunnelse for mitt valg enn det. Sooo…

På Vei Hjem er et album som jeg liker å høre gjennom fra start til slutt hvor jeg kan tekstene og melodiene på alle sangene uten egentlig å vite hva de forskjellige låtene heter fordi jeg er mest opptatt av helhetsinntrykket og følelsen jeg får av å høre på musikken. Og det er noe som jeg bare ELZKER med musikk. GO RAZIKA! Yeah. 

-Em

Drops

"I certainly believe we all suffer damage, one way or another. How could we not, except in a world of perfect parents, siblings, neighbours, companions? And then there is the question, on which so much depends, of how we react to the damage: whether we admit or repress it, and how this affects our dealings with others. Some admit the damage, and try to mitigate it; some spend their lives trying to help others who are damaged; and then there are those whose main concern is to avoid further damage to themselves, at whatever cost. And those are the ones who are ruthless, and the ones to be careful of."

- The Sense of an Ending, Julian Barnes

Denne er en thinker synes jeg. Jeg håper i alle fall temaer som dette er noe de fleste av oss tenker på en gang i blant. Boka er også interessant. Det må jeg si. Og når den heter noe så kryptisk som The Sense of an Ending er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å lese boka i et eneste stort jafs for å finne ut av hvordan den slutter! 

-Em   

Drops

"Sex is mathematics. Individuality no longer an issue. What does intelligence signify? Define reason. Desire - meaningless. Intellect is not a cure. Justice is dead. Fear, recrimination, innocence, sympathy, guilt, waste, failiure, grief, were things, emotions, that no one really felt anymore. Reflection is useless, the world is senseless. Evil is its only permanence. God is not alive. Love cannot be trusted. Surface, surface, surface was all that anyone found meaning in... this was civilization as I saw it, colossal and jagged..."

- American Psyco, Bret Easton Ellis

American Psycho av Bret Easton Ellis er noe av det sjukeste og drøyeste jeg noen sinne har lest. Jeg tok flere lange pauser under lesingen av romanen fordi den gav meg mareritt. Den er skrekkelig og levende og den borer seg inn i hjernen din og får deg til å føle alle mulige slags opprivende følelser. 

Denne uka har disse ordene surret igjennom hodet mitt en del. Mer enn vanlig. Jeg har skrevet i et tidligere innlegg at jeg ikke har tenkt til å være personlig her, men noen følelser har jeg planer om å uttrykke. I alle fall i forbindelse med denne boka. Jeg sympatiserer på ingen måte med Patrick Bateman, som er hovedpersonen og psykopaten i American Psycho. Handlingene som beskrives er så groteske at jeg har vanskeligheter med å begripe hvordan Ellis har klart å skrive dem. Men samtidig så er fortellerens beskrivelse av samfunnet hvor handlingen finner sted - altså New York på slutten av 1980-tallet - ubehagelig treffende for mange av mine følelser rundt samfunnet vi lever i idag.

Jeg tenkte jeg skulle stoppe der hva det gjelder mine personlige følelser, men jeg håper at du som ved et uhell snubler inn på denne innlegget og kanskje leser utdraget stopper og tenker litt på hvordan du mener at vi forholder oss til hverandre i samfunnet vårt her i lille Norge. Hvordan forholder vi oss til individualitet og intelligens blant våre medmennesker? Tar vi oss tid til å kjenne på følelsene som daglig strømmer gjennom hjernene og kroppene våre? Finnes det noe mer enn det vi ser på overflaten? Og hvis det finnes mer, er det viktig for deg?

-Em  

Mitt Oslo: Uranienborg

Inkognitogata i oktober

Jeg har som tidligere nevnt nettopp flytta til Oslo, og endte ved en tilfeldighet i en leilighet på Frogner. Selv om jeg har rukket å utforske litt tar jeg meg stadig vekk i å bli fryktelig imponert over noen av disse bygningene og samtidig litt forbauset over at de står her. Ikke fordi alle er så unike og slående vakre, men bare fordi de finnes. Jeg blir ikke helt vant til det som møter meg når jeg går ut døra hjemme, men så er det alltid en positiv overraskelse. Etter sju år med den nydelige og sjarmerende trehusbebyggelsen i Trondheim så ser jeg at jeg godt kan like Oslo. Byen har mer sjarme enn jeg opprinnelig trodde.

Jeg er en dagdrømmer. Og jeg er sikker på at alle andre dagdrømmere der ute også kjenner til gleden jeg føler når jeg tar på et par gode sko og en lett høstjakke og vandrer ut i disse gatene, uten mål og mening annet enn å la tankene få fri flyt. Her er det virkelig lett å drømme seg bort. Hvem har bygget dette huset? Hvorfor ser det akkurat sånn ut? Hvem har bodd her siden dette området begynte å utvikle seg for omtrent 150-årene siden? Det finnes utallige spørsmål, hvor hver og en av oss dagdrømmere har våre unike synsvinkler, spørsmål og forestillinger. Grunnen til at jeg stoppet ved akkurat dette bygget er fargene. Høstfargene. Jeg elsker høsten! Elsker elsker elsker høsten.

Det er noe eget ved Uranienborg som både er merkelig og fantastisk, og jeg gleder meg skikkelig til å bli bedre kjent med resten av byen - som stort sett skiller seg markant fra akkurat dette området. Mangfold er gøy. Kanskje det er nettopp mangfoldet som er årsaken til at jeg (til tross for min initielle skepsis) allerede har latt meg besnære av Oslo? Jeg er ikke sikker enda, men jeg ser fram til å kjenne på enda flere av følelsene jeg har omkring denne rare og sammensatte byen.

-Em

Drops

«Det kan regne og storme, det er ikke derpå det kommer an, ofte kan en liten glæde bemæktige sig en på en regnveirsdag og få en til å gå avsides med sin lykke.»

 

- Pan, Knut Hamsun

 

 

Dagens/helgas/ukas drops kommer fra den überfantastische Pan som kanskje er den mest gripende boka jeg noensinne har lest. Hamsun på sitt beste, y'all!

 

-Em

Topp 10-liste: Håkis

Det har seg sånn folkens, at jeg er en helt enorm Håkan Hellström-fan, og det er dermed obligatorisk for meg å komme med en Topp 10-liste over låtene hans hvis jeg nå først skal drive med denne bloggingen. Alle sangene hans er i min mening helt fantastiske, men jeg tror jeg skal greie å samle ti låter som stikker seg bittelitt ut, i det minste akkurat nå, for meg. Rekkefølgen er naturligvis helt tilfeldig, da det er umulig å velge seg ut en favoritt blant alle perlene.

• Aprilhimlen
• Jag Hatar att Jag Älskar Dig, och Jag Älskar Dig så Mycket att Jag Hatar Mig
• Kärlek Är Ett Brev Skickad Tusan Gånger
• Det Är Så Jag Säger Det
• En Vän Med En Bil
• Det Tog Så Lång Tid Att Bli Ung
• Jag Vet Vilken Dy Hon Varit I
• För Sent För Edelweis
• Magiskt, Men Tragiskt
• Bara Dårar Rusar Inn

Sånn er statusen i september 2013. Og i skrivende stund er det kun 67 dager til min älskade Håkan kommer til Oslo for å spille konsert. Dit skal jeg sammen med min søster og jeg kan nesten ikke vente! Alle burde forresten høre på det nye albumet hans Det kommer aldrig va över för mig, fordi det er faktisk skikkelig bra, faktisk.

I mellomtiden så synes jeg vi kan kose oss med en innspilt versjon av Jag Hatar att Jag Älskar Dig...

     Herlige Håkis <3

     Lytt og nyt.

     -Em

Jane Austen? Hellz yez!

Søndagskos med Northanger Abbey <3 Det er på tide å finne frem kaffekoppen, pleddet og den Jane Austen-romanen (eller også filmatiseringen av den Jane Austen-romanen) som jeg liker best. Og så er jo søndagen den aller beste dagen i hele uka. Uten tvil. Så dette later til å bli en god kombo. Lese lese lese lese...

Hvorfor er dette min favoritt undrer du kanskje? Vel, la meg fortelle... 

Northanger Abbey er den mest satiriske, mest vittige og nådeløse av alle Jane Austens romaner, og det er nettopp derfor jeg mener at denne romanen er så underholdende og interessant. Eller for å si det på en annen måte – det er den kuleste Jane Austen-romanen! Forvirring, forvikling og forelskelse. Det blir ikke bedre enn det. 

Hovedpersonen er ungjenta Catherine Morland, ei veldig vanlig jente, som har levd et skjermet liv på landet sammen med familien, i likhet med resten av Austens heltinner. På fritiden liker Catherine å lese gotiske romaner og drømme om gutter og forelskelse. Hvem kan vel ikke kjenne seg igjen i den beskrivelsen? De gotiske romanene gikk vel strengt tatt av moten på 1800-tallet, men uansett hva vi leser eller ser på TV i dag så er det ikke vanskelig å snuble over en spennende kjærlighetshistorie med en helt og en heltinne hvor vi kan drømme oss litt bort. Problemet for Catherine er at det ikke er så mange unge, kjekke menn der hun bor, så det med å finne seg en kjæreste og å realisere fantasiene er en smule vanskelig. Men – “when a young lady is to be a heroine, the perverseness of forty surrounding families cannot prevent her. Something must and will happen to throw a hero in her way.”

Og gjett om det gjør! Helten over alle helter trer frem da Catherine reiser til Bath for å menge seg blant sosieteten, nemlig Henry Tilney. Henry er høflig, smart og morsom, jordnær og hjelpsom. Den perfekte mann, rett og slett. Men det er ikke Henry Catherine tilbringer mest tid med, det er snarere John Thorpe som fanger henne opp. John og Isabella Thorpe er et søskenpar Catherine møter når hun ankommer Bath, og Thorpe-gjengen er en dårlig innflytelse på naïve Catherine. Nøyaktig hvor uerfaren hun er får vi vite når hun blir invitert til å besøke Tilney-familien på deres eiendom, Northanger Abbey. Med alle skrekkhistoriene hun har lest friskt i minne, flere "msytiske" hendelser, og med det store, mørke klosteret som bakteppe, forestiller hun seg at Tilney-familiens overhode, General Tilney, er ond og farlig og at han har drept moren til søskenparet Henry og Eleanore. Da hun snakker med Henry om dette blir han sjokkert og sint og spør henne hvordan hun har greid å innbille seg at faren har drept moren hans. En ganske drøy antakelse og anklage, uansett hvor du befinner deg og i hvilken tid du lever. Catherine innser med dette at hun har latt fantasien ta fullstendig overhånd og at livet ikke er som i en gotisk roman, og med dette reiser hun skamfullt hjem til familien sin på landet.

Hele boka er både vittig og spennende og forholdet som formes mellom Catherine og Henry er en av de bedre romansene i Austenkatalogen. Men det er ikke dette som er mest interessant med romanen. I likhet med Catherine må vi ikke la oss villede av en spenstig kjærlighetshistorie. Denne romanen er for meg prakteksemplaret på Austens brillians. Northanger Abbey ble skrevet mellom 1798 og 1803 (fra Austen var 23 til hun var 28 år gammel), men ble ikke publisert før i 1818, og regnes for å være et av hennes ungdomsverk. Og det er kanskje ungommelig frekkhet fra Austens side som gjør romanen så direkte og utruster den med sin skarpe brodd. Den inneholder nemlig et metanivå som preges av en debatt angående problemene rundt romansjangeren og dens konvensjonalitet, slik de fremstod på slutten av 1700-tallet. I Northanger Abbey uttaler fortelleren seg om et ønske om en ny roman som skulle si noe om menneskelig natur og vise frem livets varieteter, gjerne med humor og vidd. Austen eksperimenterer med romanformen, med utgangspunkt i det vi kaller kritisk distanse. Dannelsesreisen til Bath og ekteskapsmotivet som viser unge håpefulle kvinner på jakt etter en ektemann, er veldig typiske innslag i romanene som ble skrevet på denne tiden, den gang da romanen fremdeles var en relativt ny sjanger. Austens bruk av ironi og utsagn som for eksempel “a woman especially, if she have the misfortune of knowing any thing, should conceal it as well as she can,” viser en ny vilje til å dele innsikter fra dette sirkuset.

Satire, ironi og kritisk distanse finner vi I alle Austens romaner, men I Northanger Abbey er det så åpenbart og spektakulært at man helst vil le høyt av vendingene og hendelsene og av den unge og uvitende Catherine som har en litt for livlig fantasi. Jeg håper det ikke blir for mye av en SPOILER på tampen her å si at denne historien ender lykkelig.

«Henry and Catherine were married, the bells rang and every body smiled.»

Enjoy!

-Em

Drops

"I don’t mean just the loud noises, she said, like that siren going by just now, or those car doors slamming, or all the laughing and shouting down the street; that’s just the close-up stuff. I’m talking about something else. Because you see there are millions and millions of people in New York - more people than you can possibly imagine, ever - and most of them are doing something that makes a sound. Maybe just playing the radio, maybe closing doors, maybe putting their forks down on their plates if they’re having dinner, or dropping their shoes if they’re going to bed - and because there are so many of them, all those little sounds add up and come together in a kind of hum. But it’s so faint - so very, very faint - that you can’t hear it unless you listen very carefully for a long time."

- Liars in Love, Richard Yates

Jeg vil gjerne dele mine leseopplevelser med andre og har bestemt meg for å begynne med å legge ut det jeg mener er litterære drops. Godbiter. Godteri man kan nyte på farten, hvor man bare trenger å ta én bit, og som ikke forfølges av dårlig samvittighet. Jeg velger meg et lite snapshot fra Richard Yates novelle "Oh, Joseph, I'm So Tired" i dag, fordi jeg forholdsvis nylig flytta til Oslo og dermed er ekstra oppmerksom på nye lyder. Annerledes lyder. Vedvarende lyder. Høye og støyende lyder. Og alle menneskene. Oslo er absolutt ikke noe New York, men vi har allikevel mange mennesker som lager mye lyd.

Dette er den vakreste beskrivelsen av støyen fra storbyen jeg har hatt gleden av å lese.

-Em

Mitt år med Stephen

Etter at massive mengder med kaffe har gjort meg så skjelven at jeg har gitt opp  tanken om å gjøre noe fornuftig, gav jeg etter og satte på første episode av QI – Quite Interesting – sesong K. Det at jeg har sett absolutt alle episodene av de ti foregående sesongene av det britiske opphavet til serien vi i Norge kjenner under navnet Brille, er ene og alene på grunn av den formidable Stephen Fry. Derfor vil jeg kalle dette innlegget

Mitt år med Stephen Fry: En innledning

som er en referanse til det Herrens år 2012, hvor jeg lot min beundring for Fry, eller Stephen som jeg liker å kalle ham, få fri utfoldelse.

Jeg har alltid vært en Fry-følger, både enig og uenig i hans mange kulturelle og politiske innspill. Det hele startet for meg med hans geniale General Melchett i Black Adder serien da jeg bare var en liten spire, og fortsatte med Fry's bidrag i filmer, tv-serier, tv- og radiodokumentarer, lydbøker, essays, romaner og selvbiografier, og det kan virke som om det positivt ladde (dog ensidige) forholdet mellom Stephen og meg kommer til å fortsette inn i den uoverskuelige fremtiden. Hans appetitt og kjærlighet for kunnskap og informasjon er noe jeg gjenkjenner i meg selv, og for meg gjør han en utmerket innsats med å formidle det. Det seneste utspillet som jeg festet meg ved var hans ønske om boikotting av OL i Russland i 2014 på grunn av Russlands nye diskriminerende LGBT-lover. I «An open letter to David Cameron and the IOC» retter Fry oppmerksomheten mot likhetene mellom Putins nye lover, som kriminaliserer LGBT mennesker, og de som fremmer deres rettigheter i Russland, og lovene i Hitlers Tyskland under OL i 1936. Jeg håper alle der ute som enda ikke har lest dette brevet gjør det snarest og tar stilling i denne saken! Det at Fry tar saker som dette på alvor og gir dem en stemme, noe han også har gjort med å være åpen om sin bipolare lidelse og å fremme informasjon om bipolare lidelser generelt, gjør at han i min mening fortjener anerkjennelse og respekt også av de som ikke er Fry-fans.

Likevel, la oss vende tilbake til der jeg startet. For min del er Stephen først og fremst en morsom mann. Hans evne til å formidle kunnskap tror jeg henger sammen med hans funny bone. Til tross for hans posh'e aksent og høykulturelle interesser opplever jeg ham som en veldig åpen og tilgjengelig kulturformidler, en som har evnen til å nå ut til veldig mange. Så langt har jeg lest hans to selvbiografier Moab is my Washpot og The Fry Chronicles, i tillegg til de tre romanene The Liar, The Stars' Tennisballs og Making History. Making History var en sånn bok som fikk meg til å gå tidlig fra selskaper fordi jeg måtte hjem og lese videre. Alle som er begeistret for litteratur kommer over noen sånne bøker innimellom, der hvor man bare går rundt og tenker og lurer på hvordan historien går videre og når man vil få tid til å lese bare bittelitt mer. Making History er en såkalt science fiction komedie, noe jeg ikke var sikker på om jeg kom til å like før jeg begynte. Men alle de fantastiske elementene blandet sammen med en gripende fremstilling av historiske fakta gjorde boka til en page turner. Den er tøysete og alvorlig på en gang. Ikke se bort i fra at jeg kommer til å få lyst til å skrive mer om den senere. Dette er bare begynnelsen. [Cue: ond latter.]

Jeg vil gjerne være litt tilbakeskuende her, fordi jeg er ikke klar for å gi slipp på personen som dominerte bok-året 2012 for meg riktig enda. Jeg tror jeg vil velte meg enda litt lenger i minnene av mitt år med Stephen. To be continued.

 

-Em

Ja, jeg er en TV-slave. Freeze frame!

Hey girl – what’cha doin’? Åh, ingenting annet enn å GLEDE MEG over at Jessica Day og den elleville gjengen hennes endelig returnerer til TV-skjermen i sesong tre av New Girl! Likt Jess er jeg stadig full av glede og forventninger, og nå dreier disse seg om en ny sesong av must see komedien med Zooey Deschanel i spissen.

Ja, jeg må jo nesten følge opp dette vanvittige innfallet med å opprette en blogg med å skrive noe skikkelig. Noe som andre enn meg bryr seg om. For det er vel hele poenget med å blogge, er det ikke? Vel, jeg kan jo begynne med å skrive om noe som jeg bryr meg om, med forutinntagelsen om at det finnes noen likesinnede der ute.

Da Jessica Day først dukket opp på TV-skjermen min for to år siden følte jeg meg letta. Ikke fordi hun var et friskt pust, men snarere fordi hun ligner på så mange av jentene jeg kjenner. Endelig får vi se en dame i en komiserie på TV som er litt sprø og litt håpløs uten at det virker helt idiotisk. Kanskje for noen, men ikke for meg. Blir vi virkelig overrasket over ei dame som dikter opp sanger om hva hun holder på med? Eller at hun til tider kler seg i håpløse klær, eller det faktum at Jess er en pen dame som ikke kan flørte eller snakke med gutter? Et overveldende flertall av jentene jeg kjenner er akkurat som Jess. Jeg har også kamerater som minner skremmende mye om både Nick og Winston, og til og med Schmidt. Jeg har ikke gått så langt som til å innføre en douche bag jar, men det er ikke langt ifra.

Zooey Deschanel er en formidabel komiker som evner å vise Jess som et komplekst individ til tross for at hun er en smule karikert i serien. Det samme gjelder Jake Johnson, Max Greenfield, Lamorne Morris og Hannah Simone. Hver eneste episode veksler jeg mellom hvem som er min favorittkarakter. Så snart jeg tror det er Nick så bytter jeg til Winston eller Schmidt, og innimellom (til min egen overraskelse) er det CeCe.

Hvilke forventninger har jeg til sesong tre av New Girl? Hmmm.... Tjaaaa... Naturlig nok er det jo hva som kommer til å skje med Nick og Jess som er det store spørsmålet. Det spås at det kommer til å gå dårlig, noe som ikke er overraskende. Jeg liker ikke å lese spoilere på nett, så jeg har ikke oppdatert meg på noe mer enn når episodene kommer ut. Alt jeg bryr meg om er å la meg underholde av Jessica ”tigerboobs” Day og hennes gærne gutter.

Så, who's that girl? Jo, det er meg, og sikkert tusenvis av andre jenter og gutter der ute. (Og når må jeg forresten slutte å omtale oss som gutter og jenter? Hva er aldersgrensen for å regnes som gutt/jente i motsetning kvinne/mann? Jeg bare spør.) Jeg håper i alle fall det finnes enda flere sånne - mennesker som gjør verden til et litt mer forunderlig og fargerikt sted. Og for for ikke å snakke om; mer UNDERHOLDENDE! New Girl - coming to a TV near you.

-Em 

Innledning: Første forsøk

Høsten er den beste årstiden for meg. Uten tvil. Det er da livet starter på en ny sesong. Vi skulle feiret nyttår i september istedenfor i desember. Jeg mener - skoleåret starter i august. Vi begynner i nye jobber i august. Vi snakker også om bokhøsten av en grunn. Mange av TV-seriene vi alle følger med på starter på høsten – både krimseriene, dramaene og realityseriene. Vi kjøper nye klær, nye bøker, former nye ideer. Alt på høsten.

Jeg er ingen bloggleser. Ikke egentlig. Jeg er ikke så begeistra for skriving av åpne dagbøker hvor man utleverer sine mest intime tanker og følelser på nett. Og jeg er heller ikke begeistra for fjortenåringene som tjener tusenvis av kroner på å reklamere for gud vet hva av skjønnhetsprodukter. Jeg kommer ikke til å skrive om privatlivet mitt. Jeg kommer ikke til å publisere bilder av mat, interiør, sminke, barn eller kjæledyr.

Men jeg er nysgjerrig. Fordi jeg omsider har innsett at det finnes blogger der ute hvor interessante mennesker deler interessante tanker og ideer. Og jeg tror jeg vil være en del av det. Jeg er verken mer eller mindre interessant enn noen andre. Jeg tror alle har noe å bidra med på dette fabelaktige internettet.

Dette er mitt bidrag.

Det er et forsøk. Et forsøk på å oppdage nye ting, på å komme i kontakt med nye mennesker og ideer, et forsøk på å gi uttrykk for mine egne tanker, mine ideer - en selvutprøvning.

"Until I feared I would lose it, I never loved to read. One does not love breathing."
- To Kill a Mockingbird, Harper Lee

Jeg liker historier, fortellinger, eventyr, lærdommer. Det er gledene jeg har med forskjellige fortellinger jeg vil skrive om. Kanskje det er momenter jeg møter i bøker, i film, på tv eller i hverdagen med virkelige mennesker og virkelige hendelser. Jeg har ærlig talt ikke tenkt så langt enda. Men vær tålmodig med meg. Kanskje det går bra. Kanskje jeg lykkes!

-Em