Mitt år med Stephen

Etter at massive mengder med kaffe har gjort meg så skjelven at jeg har gitt opp  tanken om å gjøre noe fornuftig, gav jeg etter og satte på første episode av QI – Quite Interesting – sesong K. Det at jeg har sett absolutt alle episodene av de ti foregående sesongene av det britiske opphavet til serien vi i Norge kjenner under navnet Brille, er ene og alene på grunn av den formidable Stephen Fry. Derfor vil jeg kalle dette innlegget

Mitt år med Stephen Fry: En innledning

som er en referanse til det Herrens år 2012, hvor jeg lot min beundring for Fry, eller Stephen som jeg liker å kalle ham, få fri utfoldelse.

Jeg har alltid vært en Fry-følger, både enig og uenig i hans mange kulturelle og politiske innspill. Det hele startet for meg med hans geniale General Melchett i Black Adder serien da jeg bare var en liten spire, og fortsatte med Fry's bidrag i filmer, tv-serier, tv- og radiodokumentarer, lydbøker, essays, romaner og selvbiografier, og det kan virke som om det positivt ladde (dog ensidige) forholdet mellom Stephen og meg kommer til å fortsette inn i den uoverskuelige fremtiden. Hans appetitt og kjærlighet for kunnskap og informasjon er noe jeg gjenkjenner i meg selv, og for meg gjør han en utmerket innsats med å formidle det. Det seneste utspillet som jeg festet meg ved var hans ønske om boikotting av OL i Russland i 2014 på grunn av Russlands nye diskriminerende LGBT-lover. I «An open letter to David Cameron and the IOC» retter Fry oppmerksomheten mot likhetene mellom Putins nye lover, som kriminaliserer LGBT mennesker, og de som fremmer deres rettigheter i Russland, og lovene i Hitlers Tyskland under OL i 1936. Jeg håper alle der ute som enda ikke har lest dette brevet gjør det snarest og tar stilling i denne saken! Det at Fry tar saker som dette på alvor og gir dem en stemme, noe han også har gjort med å være åpen om sin bipolare lidelse og å fremme informasjon om bipolare lidelser generelt, gjør at han i min mening fortjener anerkjennelse og respekt også av de som ikke er Fry-fans.

Likevel, la oss vende tilbake til der jeg startet. For min del er Stephen først og fremst en morsom mann. Hans evne til å formidle kunnskap tror jeg henger sammen med hans funny bone. Til tross for hans posh'e aksent og høykulturelle interesser opplever jeg ham som en veldig åpen og tilgjengelig kulturformidler, en som har evnen til å nå ut til veldig mange. Så langt har jeg lest hans to selvbiografier Moab is my Washpot og The Fry Chronicles, i tillegg til de tre romanene The Liar, The Stars' Tennisballs og Making History. Making History var en sånn bok som fikk meg til å gå tidlig fra selskaper fordi jeg måtte hjem og lese videre. Alle som er begeistret for litteratur kommer over noen sånne bøker innimellom, der hvor man bare går rundt og tenker og lurer på hvordan historien går videre og når man vil få tid til å lese bare bittelitt mer. Making History er en såkalt science fiction komedie, noe jeg ikke var sikker på om jeg kom til å like før jeg begynte. Men alle de fantastiske elementene blandet sammen med en gripende fremstilling av historiske fakta gjorde boka til en page turner. Den er tøysete og alvorlig på en gang. Ikke se bort i fra at jeg kommer til å få lyst til å skrive mer om den senere. Dette er bare begynnelsen. [Cue: ond latter.]

Jeg vil gjerne være litt tilbakeskuende her, fordi jeg er ikke klar for å gi slipp på personen som dominerte bok-året 2012 for meg riktig enda. Jeg tror jeg vil velte meg enda litt lenger i minnene av mitt år med Stephen. To be continued.

 

-Em