Hei 2014!

Eulogy - Frank Turner

... og så får vi se hva det nye året bringer!

-Em

Drops

"If personality is an unbroken series of successful gestures, then there was something gorgeous about him, some heightened sensitivity to the promises of life, as if he were related to one of those intricate machines that register earthquakes ten thousand miles away. This responsiveness had nothing to do with that flabby impressionability which is dignified under the name of the "creative temperament" - it was an extraordinary gift for hope, a romantic readyness such as I have never found in any other person and which is not likely that I shall ever find again."

- The Great Gatsby, F. Scott Fitzgerald

Dette må være det mest perfekte utdraget fra en bok noensinne. Det har optimisme og håp samtidig som det er en resignasjon i uttrykket. Gatsby er alt. Han er perfekt i sin naive lengsel og med sine lyssky forretninger, i sin kjærlighet til Daisy og til Nick. Romanen er perfekt, karakterene er perfekt, språket og formuleringene er perfekte, Fitzgerald er perfekt. Alt stemmer og det er deilig! 

Dette utdraget sier så mye om boka, både hvordan språkføringen griper leseren og hvordan vi får lære å elske Jay Gatsby; å elske lengselen mot fremtiden og fremskrittet, som er romantisk men likevel distingvert.  Jeg kunne skrevet mye mer om akkurat denne boka (filmen derimot syntes jeg var veldig BLAH), men jeg vil heller la utdraget stå alene. Det gjør seg best sånn. For seg selv. Selvstendig. Vakkert.

-Em

Drops

"...livet, det er i grunnen bare en eneste lang utveksling av håp mot minner."

- Hauk og Due, Henrik H. Langeland

Akkurat denne delen av en setning traff meg. Den er en tanke vemodig, men jeg synes det er vakkert. Jeg er en enorm Langeland-fan og kommer forhåpentligvis tilbake til dette forfatterskapet etter hvert. Men denne lille biten av en setning gav meg veldig mye. Kanskje det også kan gjelde for flere av dere der ute.

- Em

Rocken Ruller Videre

(Les: jeg fikk ikke gå på konsert.)

I går spilte The Dillinger Escape Plan konsert i Oslo, og jeg var ikke tilstede! Whaaaaaat? sier du? Vel, sånn er livet, svarer jeg. Jeg var derimot så heldig å få lov til å bistå under årets TV-Aksjon, noe som gjorde uteblivelsen fra konserten en smule lettere å bære. Jeg er ikke av de som har vært fan av The Dillinger Escape Plan siden oppstarten i 1997 eller første utgivelse i 1998 (kanskje fordi jeg da bare var 10 år gammel). Dette forholdet strekker seg faktisk ikke lenger tilbake i tid enn til da deres aller ferskeste album kom ut, i år. 

One Of Us Is The Killer er albumet som åpnet mine øyne og ører for denne gjengen. Bandet beskrives som mathcore eller math rock og plasseres i samme hjørne av musikklandskapet som Converge, som også er et utrolig kult band, hvor låten "Sadness Comes Home" fra fjorårets skive All We Love We Leave Behind har meg på grinern hver gang jeg hører den fordi den er så sjukt bra. Poenget er i alle fall at The Dillinger Escape Plan (på sitt beste) er hardcore punk, progressiv, bråkete metal. Dissonansene som ligger i bunnen av mange av låtene på dette albumet bryter opp og holder musikken sammen, og gir dem et litt ekstra kult sound. Skiva starter med et smell, men har et dynamisk lydbilde. Du blir ikke svett i øra av å høre på dette. Ikke hvis du er bittelitt bevandret innenfor hardcore-sjangeren, vel og merke. 

Tilbake til One Of Us Is The Killer, så må jeg innrømme at tittelsporet er den første låten jeg hørte og låten som etter hvert ble grunnen til at jeg innledet dette forholdet til The Dillinger Escape Plan. Låten "One Of Us Is The Killer" er en nydelig og melodiøs ballade, og ikke veldig symptomatisk for resten av skiva. Men i min mening er melodiene det beste med plata. Melodi er hva jeg lytter etter. Ellers synes jeg åpningslåta "Prancer" er kul og "Nothing's Funny" har også blitt en favoritt. "Hero of the Soviet Union" og "The Threat Posted By Nuclear Weapons" rangeres litt etter de andre tre, og det har nok noe med at jeg synes starten på albumet er en smule sterkere enn slutten.

Jeg vil avslutningsvis trekke frem en helt annen låt som den absolutte favoritten. Og det er "Milk Lizard" fra albumet Ire Works (2007). ENJOY!  

-Em

Drops

"Ours is essentially a tragic age, so we refuse to take it tragically. The cataclysm has happened, we are among the ruins, so we start to build up new little habitats, to have new little hopes. It is rather hard work: there is now no smooth road into the future; but we go round, or scramble over the obstacles. We've got to live, no matter how many skies have fallen."

- Lady Chatterley's Lover, D. H. Lawrence

Håp er en fin ting. Fremtiden er en fin ting. Hurra for alle årets vinnere av Nobelprisen! Hurra for alle de som på hver sine måter jobber for at vi skal få bo i en bedre verden. 
Tusen takk. Jeg setter virkelig pris på det.

-Em

Mitt Oslo: Random støff

Det var supernydelig høstvær i selveste Ozlo forrige søndag og jeg hadde besøk, så vi var ute på vift i byen og litt sånn rundt omkring. Jeg må jo være turist i egen by innimellom for å finne ut av hvordan byen henger sammen og hvor det er koselig og hvor man kan oppleve litt kultur. På vei fra Akershus Festning og Operahuset og til trikken for å reise til Ekebergparken, ruslet jeg forbi denne varebilen.

Likte klistremerket - tok et bilde.

-Em

Kjære Razika - Jeg digger albumet På Vei Hjem!

Razika liksom. En skikkelig kul gjeng, i min mening. Jeg hørte mye på singelen «Vondt i Hjertet» da den først kom ut i 2011. Littegranne sukkersøtt kanskje, til tross for den bitre undertonen i teksten. Men da jeg først hørte albumet På Vei Hjem som kom ut i år (altså 2013) var jeg frelst. Det skrives stadig at musikken til Razika er både ska, indiepop, indierock, punk og reggae, noe som ikke sier meg kjempemye når det blir enn så lang oppramsing. Denne indie/ska-blandingen kan jeg også være enig i, så da bestemmer jeg meg for å omtale Razika som indie/ska. Albumet var i alle fall det perfekte lydsporet for sommeren 2013 og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt det fra start til slutt. Nå merker jeg at det passer fint på høsten også. Jeg får rett og slett ikke nok av denne herlige gjengen. 

Det jeg liker aller best med Razika er dissonansene mellom de to vokalistene (Marie og Maria), de noen ganger kule og noen ganger såre tekstene deres, det at de synger PÅ NORSK (hurra, bra jobba Razika!) og det at jeg også nynner med på melodilinjene til gitarene. Finnes ikke noe bedre enn å synge en gitarsolo.

Veldig vanskelig å velge seg favoritter fra denne godteposen av låter, men «På Tide» er kanskje den som først stakk seg ut for meg. Fordi det er så sant det de synger om. Alle som på en eller annen måte har levd med vonde følelser, vet hvor viktig det er å mestre det å kunne late som at alt er bra, og det synes jeg denne låta får tak på uten å bli kjip og teit. «Jenter» er også skikkelig kul og er en låt som jeg vil synge og danse til. Den har et sånt hyggelig girl power mantra som jeg liker. Og så synes jeg at «Nyttårsaften» er bra. Alle låtene er så forskjellige og så gode på hver sin måte at det er vanskelig å like noen bedre. Men disse tre er de låtene som har havnet på andre spillelister på Spotify-kontoen min. Jeg har ingen bedre begrunnelse for mitt valg enn det. Sooo…

På Vei Hjem er et album som jeg liker å høre gjennom fra start til slutt hvor jeg kan tekstene og melodiene på alle sangene uten egentlig å vite hva de forskjellige låtene heter fordi jeg er mest opptatt av helhetsinntrykket og følelsen jeg får av å høre på musikken. Og det er noe som jeg bare ELZKER med musikk. GO RAZIKA! Yeah. 

-Em