Rocken Ruller Videre

(Les: jeg fikk ikke gå på konsert.)

I går spilte The Dillinger Escape Plan konsert i Oslo, og jeg var ikke tilstede! Whaaaaaat? sier du? Vel, sånn er livet, svarer jeg. Jeg var derimot så heldig å få lov til å bistå under årets TV-Aksjon, noe som gjorde uteblivelsen fra konserten en smule lettere å bære. Jeg er ikke av de som har vært fan av The Dillinger Escape Plan siden oppstarten i 1997 eller første utgivelse i 1998 (kanskje fordi jeg da bare var 10 år gammel). Dette forholdet strekker seg faktisk ikke lenger tilbake i tid enn til da deres aller ferskeste album kom ut, i år. 

One Of Us Is The Killer er albumet som åpnet mine øyne og ører for denne gjengen. Bandet beskrives som mathcore eller math rock og plasseres i samme hjørne av musikklandskapet som Converge, som også er et utrolig kult band, hvor låten "Sadness Comes Home" fra fjorårets skive All We Love We Leave Behind har meg på grinern hver gang jeg hører den fordi den er så sjukt bra. Poenget er i alle fall at The Dillinger Escape Plan (på sitt beste) er hardcore punk, progressiv, bråkete metal. Dissonansene som ligger i bunnen av mange av låtene på dette albumet bryter opp og holder musikken sammen, og gir dem et litt ekstra kult sound. Skiva starter med et smell, men har et dynamisk lydbilde. Du blir ikke svett i øra av å høre på dette. Ikke hvis du er bittelitt bevandret innenfor hardcore-sjangeren, vel og merke. 

Tilbake til One Of Us Is The Killer, så må jeg innrømme at tittelsporet er den første låten jeg hørte og låten som etter hvert ble grunnen til at jeg innledet dette forholdet til The Dillinger Escape Plan. Låten "One Of Us Is The Killer" er en nydelig og melodiøs ballade, og ikke veldig symptomatisk for resten av skiva. Men i min mening er melodiene det beste med plata. Melodi er hva jeg lytter etter. Ellers synes jeg åpningslåta "Prancer" er kul og "Nothing's Funny" har også blitt en favoritt. "Hero of the Soviet Union" og "The Threat Posted By Nuclear Weapons" rangeres litt etter de andre tre, og det har nok noe med at jeg synes starten på albumet er en smule sterkere enn slutten.

Jeg vil avslutningsvis trekke frem en helt annen låt som den absolutte favoritten. Og det er "Milk Lizard" fra albumet Ire Works (2007). ENJOY!  

-Em