"If personality is an unbroken series of successful gestures, then there was something gorgeous about him, some heightened sensitivity to the promises of life, as if he were related to one of those intricate machines that register earthquakes ten thousand miles away. This responsiveness had nothing to do with that flabby impressionability which is dignified under the name of the "creative temperament" - it was an extraordinary gift for hope, a romantic readyness such as I have never found in any other person and which is not likely that I shall ever find again."
- The Great Gatsby, F. Scott Fitzgerald
Dette må være det mest perfekte utdraget fra en bok noensinne. Det har optimisme og håp samtidig som det er en resignasjon i uttrykket. Gatsby er alt. Han er perfekt i sin naive lengsel og med sine lyssky forretninger, i sin kjærlighet til Daisy og til Nick. Romanen er perfekt, karakterene er perfekt, språket og formuleringene er perfekte, Fitzgerald er perfekt. Alt stemmer og det er deilig!
Dette utdraget sier så mye om boka, både hvordan språkføringen griper leseren og hvordan vi får lære å elske Jay Gatsby; å elske lengselen mot fremtiden og fremskrittet, som er romantisk men likevel distingvert. Jeg kunne skrevet mye mer om akkurat denne boka (filmen derimot syntes jeg var veldig BLAH), men jeg vil heller la utdraget stå alene. Det gjør seg best sånn. For seg selv. Selvstendig. Vakkert.
-Em
