Drops

"...livet, det er i grunnen bare en eneste lang utveksling av håp mot minner."

- Hauk og Due, Henrik H. Langeland

Akkurat denne delen av en setning traff meg. Den er en tanke vemodig, men jeg synes det er vakkert. Jeg er en enorm Langeland-fan og kommer forhåpentligvis tilbake til dette forfatterskapet etter hvert. Men denne lille biten av en setning gav meg veldig mye. Kanskje det også kan gjelde for flere av dere der ute.

- Em

Rocken Ruller Videre

(Les: jeg fikk ikke gå på konsert.)

I går spilte The Dillinger Escape Plan konsert i Oslo, og jeg var ikke tilstede! Whaaaaaat? sier du? Vel, sånn er livet, svarer jeg. Jeg var derimot så heldig å få lov til å bistå under årets TV-Aksjon, noe som gjorde uteblivelsen fra konserten en smule lettere å bære. Jeg er ikke av de som har vært fan av The Dillinger Escape Plan siden oppstarten i 1997 eller første utgivelse i 1998 (kanskje fordi jeg da bare var 10 år gammel). Dette forholdet strekker seg faktisk ikke lenger tilbake i tid enn til da deres aller ferskeste album kom ut, i år. 

One Of Us Is The Killer er albumet som åpnet mine øyne og ører for denne gjengen. Bandet beskrives som mathcore eller math rock og plasseres i samme hjørne av musikklandskapet som Converge, som også er et utrolig kult band, hvor låten "Sadness Comes Home" fra fjorårets skive All We Love We Leave Behind har meg på grinern hver gang jeg hører den fordi den er så sjukt bra. Poenget er i alle fall at The Dillinger Escape Plan (på sitt beste) er hardcore punk, progressiv, bråkete metal. Dissonansene som ligger i bunnen av mange av låtene på dette albumet bryter opp og holder musikken sammen, og gir dem et litt ekstra kult sound. Skiva starter med et smell, men har et dynamisk lydbilde. Du blir ikke svett i øra av å høre på dette. Ikke hvis du er bittelitt bevandret innenfor hardcore-sjangeren, vel og merke. 

Tilbake til One Of Us Is The Killer, så må jeg innrømme at tittelsporet er den første låten jeg hørte og låten som etter hvert ble grunnen til at jeg innledet dette forholdet til The Dillinger Escape Plan. Låten "One Of Us Is The Killer" er en nydelig og melodiøs ballade, og ikke veldig symptomatisk for resten av skiva. Men i min mening er melodiene det beste med plata. Melodi er hva jeg lytter etter. Ellers synes jeg åpningslåta "Prancer" er kul og "Nothing's Funny" har også blitt en favoritt. "Hero of the Soviet Union" og "The Threat Posted By Nuclear Weapons" rangeres litt etter de andre tre, og det har nok noe med at jeg synes starten på albumet er en smule sterkere enn slutten.

Jeg vil avslutningsvis trekke frem en helt annen låt som den absolutte favoritten. Og det er "Milk Lizard" fra albumet Ire Works (2007). ENJOY!  

-Em

Drops

"Ours is essentially a tragic age, so we refuse to take it tragically. The cataclysm has happened, we are among the ruins, so we start to build up new little habitats, to have new little hopes. It is rather hard work: there is now no smooth road into the future; but we go round, or scramble over the obstacles. We've got to live, no matter how many skies have fallen."

- Lady Chatterley's Lover, D. H. Lawrence

Håp er en fin ting. Fremtiden er en fin ting. Hurra for alle årets vinnere av Nobelprisen! Hurra for alle de som på hver sine måter jobber for at vi skal få bo i en bedre verden. 
Tusen takk. Jeg setter virkelig pris på det.

-Em

Mitt Oslo: Random støff

Det var supernydelig høstvær i selveste Ozlo forrige søndag og jeg hadde besøk, så vi var ute på vift i byen og litt sånn rundt omkring. Jeg må jo være turist i egen by innimellom for å finne ut av hvordan byen henger sammen og hvor det er koselig og hvor man kan oppleve litt kultur. På vei fra Akershus Festning og Operahuset og til trikken for å reise til Ekebergparken, ruslet jeg forbi denne varebilen.

Likte klistremerket - tok et bilde.

-Em

Kjære Razika - Jeg digger albumet På Vei Hjem!

Razika liksom. En skikkelig kul gjeng, i min mening. Jeg hørte mye på singelen «Vondt i Hjertet» da den først kom ut i 2011. Littegranne sukkersøtt kanskje, til tross for den bitre undertonen i teksten. Men da jeg først hørte albumet På Vei Hjem som kom ut i år (altså 2013) var jeg frelst. Det skrives stadig at musikken til Razika er både ska, indiepop, indierock, punk og reggae, noe som ikke sier meg kjempemye når det blir enn så lang oppramsing. Denne indie/ska-blandingen kan jeg også være enig i, så da bestemmer jeg meg for å omtale Razika som indie/ska. Albumet var i alle fall det perfekte lydsporet for sommeren 2013 og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt det fra start til slutt. Nå merker jeg at det passer fint på høsten også. Jeg får rett og slett ikke nok av denne herlige gjengen. 

Det jeg liker aller best med Razika er dissonansene mellom de to vokalistene (Marie og Maria), de noen ganger kule og noen ganger såre tekstene deres, det at de synger PÅ NORSK (hurra, bra jobba Razika!) og det at jeg også nynner med på melodilinjene til gitarene. Finnes ikke noe bedre enn å synge en gitarsolo.

Veldig vanskelig å velge seg favoritter fra denne godteposen av låter, men «På Tide» er kanskje den som først stakk seg ut for meg. Fordi det er så sant det de synger om. Alle som på en eller annen måte har levd med vonde følelser, vet hvor viktig det er å mestre det å kunne late som at alt er bra, og det synes jeg denne låta får tak på uten å bli kjip og teit. «Jenter» er også skikkelig kul og er en låt som jeg vil synge og danse til. Den har et sånt hyggelig girl power mantra som jeg liker. Og så synes jeg at «Nyttårsaften» er bra. Alle låtene er så forskjellige og så gode på hver sin måte at det er vanskelig å like noen bedre. Men disse tre er de låtene som har havnet på andre spillelister på Spotify-kontoen min. Jeg har ingen bedre begrunnelse for mitt valg enn det. Sooo…

På Vei Hjem er et album som jeg liker å høre gjennom fra start til slutt hvor jeg kan tekstene og melodiene på alle sangene uten egentlig å vite hva de forskjellige låtene heter fordi jeg er mest opptatt av helhetsinntrykket og følelsen jeg får av å høre på musikken. Og det er noe som jeg bare ELZKER med musikk. GO RAZIKA! Yeah. 

-Em

Drops

"I certainly believe we all suffer damage, one way or another. How could we not, except in a world of perfect parents, siblings, neighbours, companions? And then there is the question, on which so much depends, of how we react to the damage: whether we admit or repress it, and how this affects our dealings with others. Some admit the damage, and try to mitigate it; some spend their lives trying to help others who are damaged; and then there are those whose main concern is to avoid further damage to themselves, at whatever cost. And those are the ones who are ruthless, and the ones to be careful of."

- The Sense of an Ending, Julian Barnes

Denne er en thinker synes jeg. Jeg håper i alle fall temaer som dette er noe de fleste av oss tenker på en gang i blant. Boka er også interessant. Det må jeg si. Og når den heter noe så kryptisk som The Sense of an Ending er det jo ikke så mye annet å gjøre enn å lese boka i et eneste stort jafs for å finne ut av hvordan den slutter! 

-Em   

Drops

"Sex is mathematics. Individuality no longer an issue. What does intelligence signify? Define reason. Desire - meaningless. Intellect is not a cure. Justice is dead. Fear, recrimination, innocence, sympathy, guilt, waste, failiure, grief, were things, emotions, that no one really felt anymore. Reflection is useless, the world is senseless. Evil is its only permanence. God is not alive. Love cannot be trusted. Surface, surface, surface was all that anyone found meaning in... this was civilization as I saw it, colossal and jagged..."

- American Psyco, Bret Easton Ellis

American Psycho av Bret Easton Ellis er noe av det sjukeste og drøyeste jeg noen sinne har lest. Jeg tok flere lange pauser under lesingen av romanen fordi den gav meg mareritt. Den er skrekkelig og levende og den borer seg inn i hjernen din og får deg til å føle alle mulige slags opprivende følelser. 

Denne uka har disse ordene surret igjennom hodet mitt en del. Mer enn vanlig. Jeg har skrevet i et tidligere innlegg at jeg ikke har tenkt til å være personlig her, men noen følelser har jeg planer om å uttrykke. I alle fall i forbindelse med denne boka. Jeg sympatiserer på ingen måte med Patrick Bateman, som er hovedpersonen og psykopaten i American Psycho. Handlingene som beskrives er så groteske at jeg har vanskeligheter med å begripe hvordan Ellis har klart å skrive dem. Men samtidig så er fortellerens beskrivelse av samfunnet hvor handlingen finner sted - altså New York på slutten av 1980-tallet - ubehagelig treffende for mange av mine følelser rundt samfunnet vi lever i idag.

Jeg tenkte jeg skulle stoppe der hva det gjelder mine personlige følelser, men jeg håper at du som ved et uhell snubler inn på denne innlegget og kanskje leser utdraget stopper og tenker litt på hvordan du mener at vi forholder oss til hverandre i samfunnet vårt her i lille Norge. Hvordan forholder vi oss til individualitet og intelligens blant våre medmennesker? Tar vi oss tid til å kjenne på følelsene som daglig strømmer gjennom hjernene og kroppene våre? Finnes det noe mer enn det vi ser på overflaten? Og hvis det finnes mer, er det viktig for deg?

-Em  

Mitt Oslo: Uranienborg

Inkognitogata i oktober

Jeg har som tidligere nevnt nettopp flytta til Oslo, og endte ved en tilfeldighet i en leilighet på Frogner. Selv om jeg har rukket å utforske litt tar jeg meg stadig vekk i å bli fryktelig imponert over noen av disse bygningene og samtidig litt forbauset over at de står her. Ikke fordi alle er så unike og slående vakre, men bare fordi de finnes. Jeg blir ikke helt vant til det som møter meg når jeg går ut døra hjemme, men så er det alltid en positiv overraskelse. Etter sju år med den nydelige og sjarmerende trehusbebyggelsen i Trondheim så ser jeg at jeg godt kan like Oslo. Byen har mer sjarme enn jeg opprinnelig trodde.

Jeg er en dagdrømmer. Og jeg er sikker på at alle andre dagdrømmere der ute også kjenner til gleden jeg føler når jeg tar på et par gode sko og en lett høstjakke og vandrer ut i disse gatene, uten mål og mening annet enn å la tankene få fri flyt. Her er det virkelig lett å drømme seg bort. Hvem har bygget dette huset? Hvorfor ser det akkurat sånn ut? Hvem har bodd her siden dette området begynte å utvikle seg for omtrent 150-årene siden? Det finnes utallige spørsmål, hvor hver og en av oss dagdrømmere har våre unike synsvinkler, spørsmål og forestillinger. Grunnen til at jeg stoppet ved akkurat dette bygget er fargene. Høstfargene. Jeg elsker høsten! Elsker elsker elsker høsten.

Det er noe eget ved Uranienborg som både er merkelig og fantastisk, og jeg gleder meg skikkelig til å bli bedre kjent med resten av byen - som stort sett skiller seg markant fra akkurat dette området. Mangfold er gøy. Kanskje det er nettopp mangfoldet som er årsaken til at jeg (til tross for min initielle skepsis) allerede har latt meg besnære av Oslo? Jeg er ikke sikker enda, men jeg ser fram til å kjenne på enda flere av følelsene jeg har omkring denne rare og sammensatte byen.

-Em