Jane Austen? Hellz yez!

Søndagskos med Northanger Abbey <3 Det er på tide å finne frem kaffekoppen, pleddet og den Jane Austen-romanen (eller også filmatiseringen av den Jane Austen-romanen) som jeg liker best. Og så er jo søndagen den aller beste dagen i hele uka. Uten tvil. Så dette later til å bli en god kombo. Lese lese lese lese...

Hvorfor er dette min favoritt undrer du kanskje? Vel, la meg fortelle... 

Northanger Abbey er den mest satiriske, mest vittige og nådeløse av alle Jane Austens romaner, og det er nettopp derfor jeg mener at denne romanen er så underholdende og interessant. Eller for å si det på en annen måte – det er den kuleste Jane Austen-romanen! Forvirring, forvikling og forelskelse. Det blir ikke bedre enn det. 

Hovedpersonen er ungjenta Catherine Morland, ei veldig vanlig jente, som har levd et skjermet liv på landet sammen med familien, i likhet med resten av Austens heltinner. På fritiden liker Catherine å lese gotiske romaner og drømme om gutter og forelskelse. Hvem kan vel ikke kjenne seg igjen i den beskrivelsen? De gotiske romanene gikk vel strengt tatt av moten på 1800-tallet, men uansett hva vi leser eller ser på TV i dag så er det ikke vanskelig å snuble over en spennende kjærlighetshistorie med en helt og en heltinne hvor vi kan drømme oss litt bort. Problemet for Catherine er at det ikke er så mange unge, kjekke menn der hun bor, så det med å finne seg en kjæreste og å realisere fantasiene er en smule vanskelig. Men – “when a young lady is to be a heroine, the perverseness of forty surrounding families cannot prevent her. Something must and will happen to throw a hero in her way.”

Og gjett om det gjør! Helten over alle helter trer frem da Catherine reiser til Bath for å menge seg blant sosieteten, nemlig Henry Tilney. Henry er høflig, smart og morsom, jordnær og hjelpsom. Den perfekte mann, rett og slett. Men det er ikke Henry Catherine tilbringer mest tid med, det er snarere John Thorpe som fanger henne opp. John og Isabella Thorpe er et søskenpar Catherine møter når hun ankommer Bath, og Thorpe-gjengen er en dårlig innflytelse på naïve Catherine. Nøyaktig hvor uerfaren hun er får vi vite når hun blir invitert til å besøke Tilney-familien på deres eiendom, Northanger Abbey. Med alle skrekkhistoriene hun har lest friskt i minne, flere "msytiske" hendelser, og med det store, mørke klosteret som bakteppe, forestiller hun seg at Tilney-familiens overhode, General Tilney, er ond og farlig og at han har drept moren til søskenparet Henry og Eleanore. Da hun snakker med Henry om dette blir han sjokkert og sint og spør henne hvordan hun har greid å innbille seg at faren har drept moren hans. En ganske drøy antakelse og anklage, uansett hvor du befinner deg og i hvilken tid du lever. Catherine innser med dette at hun har latt fantasien ta fullstendig overhånd og at livet ikke er som i en gotisk roman, og med dette reiser hun skamfullt hjem til familien sin på landet.

Hele boka er både vittig og spennende og forholdet som formes mellom Catherine og Henry er en av de bedre romansene i Austenkatalogen. Men det er ikke dette som er mest interessant med romanen. I likhet med Catherine må vi ikke la oss villede av en spenstig kjærlighetshistorie. Denne romanen er for meg prakteksemplaret på Austens brillians. Northanger Abbey ble skrevet mellom 1798 og 1803 (fra Austen var 23 til hun var 28 år gammel), men ble ikke publisert før i 1818, og regnes for å være et av hennes ungdomsverk. Og det er kanskje ungommelig frekkhet fra Austens side som gjør romanen så direkte og utruster den med sin skarpe brodd. Den inneholder nemlig et metanivå som preges av en debatt angående problemene rundt romansjangeren og dens konvensjonalitet, slik de fremstod på slutten av 1700-tallet. I Northanger Abbey uttaler fortelleren seg om et ønske om en ny roman som skulle si noe om menneskelig natur og vise frem livets varieteter, gjerne med humor og vidd. Austen eksperimenterer med romanformen, med utgangspunkt i det vi kaller kritisk distanse. Dannelsesreisen til Bath og ekteskapsmotivet som viser unge håpefulle kvinner på jakt etter en ektemann, er veldig typiske innslag i romanene som ble skrevet på denne tiden, den gang da romanen fremdeles var en relativt ny sjanger. Austens bruk av ironi og utsagn som for eksempel “a woman especially, if she have the misfortune of knowing any thing, should conceal it as well as she can,” viser en ny vilje til å dele innsikter fra dette sirkuset.

Satire, ironi og kritisk distanse finner vi I alle Austens romaner, men I Northanger Abbey er det så åpenbart og spektakulært at man helst vil le høyt av vendingene og hendelsene og av den unge og uvitende Catherine som har en litt for livlig fantasi. Jeg håper det ikke blir for mye av en SPOILER på tampen her å si at denne historien ender lykkelig.

«Henry and Catherine were married, the bells rang and every body smiled.»

Enjoy!

-Em